Venice workshop student’s pictures and stories

Read what my brilliant students has to say about the pictures they took in Venice. (in a mixture of English and Norwegian) Click here for information about the next workshop

profil lesley

Lesley Erica Smith

I’m a seasoned photographer who has had to put this wonderful art on a back burner in recent years for various reasons. Earlier this year I was looking for a way to get back on track, seeking some inspiration and motivation.I was contacted coincidentally by Nina who I’d met some years back on a photography course in Arles so when she mentioned a workshop in Venice I was immediately interested. On my doorstop and with an excellent photographer … I signed up and eagerly awaited August.I had an amazing weekend with a wonderful group of I learnt a lot from everyone else in the group too which is something I’ve always loved about workshops. I tried a style of photography that I’d never done before … street photography and I was pleased with the results. I learned to plant myself in a busy location and wait for the perfect moment to get that special shot. I’m used to observing and working through a shot but more with single people or small groups for portraits and never like this in the middle of a tourist location with people surging on all sides. I found one particular location on a bridge and got what I think was one of my best shots for the weekend. On another afternoon I teamed up with a fellow “student” and waited in alleyways for people passing up and down. My favourite shot here was not even a full figure but again it’s the movement and the architectural lines that interest me: Nina had two people in the group who had come back for a second workshop and I can see why. She has a soft approach and has a lot of time for everyone. The personal session was particularly interesting. Since the course finished I’ve set myself a couple of personal projects which are jogging along nicely. I’ve definitely been inspired and would highly recommend a workshop with Nina. (www.tastetuscany.co.uk)

♦♦♦

1040454_388989497879448_598475278_oLina Kolsaas Dahl

Jeg har lenge vært interessert i fotografier og fotografering, men det var først etter at jeg kjøpte speilreflekskamera for tre år siden at jeg begynte å utforske denne fantastiske verdenen. Det løsnet litt da jeg sommeren for to år siden hadde et par dager med kursing hos en fotograf. Har tatt mest landskaps- og naturbilder, og forsøkt meg litt på makro. Dette var min første workshop, og gatefotograferingen i Venezia var en helt ny opplevelse. Jeg fant det vanskelig å fange øyeblikkene i gatebildet på en god måte, spesielt i begynnelsen av oppholdet. Det var så mange inntrykk hele tiden at jeg slet med å sortere ut de konkrete situasjonene. Og så var det det tekniske som skulle være på plass samtidig.. Jeg forsøkte derfor å tenke litt alternativt, og løfte blikket også bort fra gatenivået. Akkurat det gjorde jeg på riktig sted til riktig tid da jeg oppdaget katten på due-jakt i et vindu i annen etasje av en bygning. Bildet viser en hverdagshendelse i et bolighus midt blant alle butikkene og turistene nede på gateplan. Dette er også Venezia. Selv om jeg var litt usikker på hvorvidt bildet ble ‘godkjent’ som gatefotografering, fikk jeg gode tilbakemeldinger fra de andre deltakerne og fra Nina, inkludert litt latter og overraskelse. Fotograferingen ved soloppgang og om natten var moro. Jeg likte å eksperimentere med lukkertid og blender for ulike effekter. Det er spennende hva vi kan gjøre med lys i mørket. Broen som speiler seg i kanalen ble en hel sirkel, nærmest som et øye. Det typiske Venezia tenker jeg må være gondoler og kanalbroer. I og med at jeg er opptatt av detaljer, forsøkte jeg å få til et bilde med utsnitt av disse heller enn hele objekter. Er ganske fornøyd med resultatet, og ikke minst med de gode tilbakemeldingene jeg fikk av bildet. Burano var fantastisk med alle sine fargerike hus og detaljer. Det er imponerende hvor velholdte de fleste husene er, og hvilken ære beboerne legger i sine fargerike hus med like fargerike blomster i vinduene. Jeg synes det er interessant med dører og vinduer, særlig de som står litt på gløtt så vi kan ane livet innenfor og fantasere om historiene der innefra. Jeg liker som sagt detaljer og form og farge, så mine bilder bærer generelt preg av det. Da jeg tok dette bildet var jeg mest opptatt av symmetrien og fargespillet mellom de to husene. At blomsten i det ene vinduet gjenspeilet fargen på det andre huset oppdaget jeg først etterpå – et ekstra pluss som gjør det til et interessant bilde. Det var også tilbakemeldingen jeg fikk på gjennomgangen.

♦♦♦

profil EspenEspen Håkonsen.  

I have photographed for about 3 years now and I do everything I can to learn all about photography and editing through what I find on the internet, attending photo-clubs, workshops etc. I quickly went from having a normal interest in photography, to being photography-mad, absolutely crazy about it now. I try out every genre in order to learn as much as possible, but I’ve found I really like shooting long exposures in the dark – and macro photography,. Nina wanted me to find one subject or theme to concentrate on in Venice, and I ended up photographing people in the narrow alleyways. I found it exciting, though a little challenging as I had to deal with a lot of differences in light and shadow. I started seeing similarities in my pictures from doing this and the awareness made me look for situations that would belong in the same series of images. What I like in these pictures is where people are alone, there is a sense of calm, as if they are in their own little world. When there are two or more, the narrow space creates a ‘tension’ and communication between the people passing each other. It became an interesting subject for me and I think I will pursue it also in the future. The blue hour photo is taken with a 5 min long exposure to show all the elements, the cruise ship, the tugboats and the small boat arriving with it’s merchandise.

♦♦♦

profil mortenMorten Golimo (Fotograf, historieforteller, videojournalist/www.mortengolimo.com)

Jeg hater morgener. Jeg forbinder det med plikt og noe man MÅ fordi det er påkrevet. Enten fordi jobb eller familie krever det eller fordi det er en konsekvens av eget valg. Fordi jeg skal reise, for eksempel. Spiller ingen rolle. Morgener er en uting. Vondt gjør det også. I hele kroppen. Spesielt i øynene. Og du må for all del ikke finne på å snakke til meg. Slik var det også en morgen i Venezia. Opp i gryotta. Før sola fant det for godt å slippe dagen til. Og jeg var ikke alene. Åtte andre mennesker vasset av gårde med kamera hengende over skulderen for å fotografere noe som millioner av mennesker har fotografert før. Gondoler som skvalper langs kanalbrygga foran Dogepalasset. Det var stille i gatene. Ingen båter skar gjennom kanalene. Pinnestolene sto lent på skrå opp mot bordene på de mange utecafeene og ventet på igjen å komme til nytte for slitne ben og sultne turister. Flokken av tause fotografer fulgte lydig etter gåsemor som ledet an med stø skritt fram mot målet. Det var mørkt. Bare en og annen gatelykt slukte hver sin lille del av natten. Så var vi der. Mørket hang over Venezia. Stativer ble foldet ut. Kameraer ble stilt inn. Linser søkte etter den rette vinkel. Åtte fotografer ventet på magien. Og kjente savnet av kaffe og frokost. Natten holdt fremdeles dagen på avstand. Men den vet den snart må gi tapt for lysets uovervinnelige overmakt – som en hengende dråpe ytterst på istappen vil tape for tyngdekraften. Jeg bestemmer meg for min kameravinkel og plassering. Men kikker på de andre. Tenker; «ååå… der borte skulle jeg kanskje stått istedenfor. Terje får sikkert et bedre bilde enn meg…» Eller «Espen er så flink… hans plass er sikkert bedre enn min…» Men jeg besinner meg og tenker… «tenk så artig det blir å se hva de andre får til». Med ett slipper natten dagen til i blå pastell. Umerkelig først. Men med så med stigende kraft. Som dugg som litt etter litt fordamper fra ruta. Det klikkes i utløsere. Mumles ett og annet ord. Men lys fanger tale. Ingen ord kan skildre magien som lyset. Tegne med lys. Skrive med lys. Skildre med lys… fotografere – det er alt som teller akkurat nå. Det varte ikke lenge. Snart hadde dagen våknet. Lydene kom tilbake fra søvnen. Båtene hadde staket målrettet kurs mot markedene. Menneskene kom fram fra sine lune gjemmer. De hadde sovet mens jeg fikk ta del den ubeskrivelige brytningen i kampen mellom lys og mørke. Også i mitt indre kan jeg nå se at i brytningen mellom angst og fryd, mellom sorg og glede finnes det noe vakkert – historier jeg vil skildre med lys.

Takk, Nina!

♦♦♦

10928895_1377103382598549_2799279774372365302_oAnne Margit Løvland

In the last few years, I haven’t photographed that much. I haven’t been able to concentrate while everybody is busy snapping away with their mobile phones. So I was a little apprehensive when we started the first morning at the fruit and fish market. One of the first things I noticed, was this woman. It was something about the situation and her posture that caught my interest. So I shot off a couple of exposures without thinking it resulted in anything good. But Nina picked it out when we went through what I’d done and now I too feel it is a nice street photography showing a little detail on the outskirts of a busy market. A little later in the day, after Nina had talked about exposure and composition, I went back to the fish market. It was now was winding down for the day and the workers were clearing up, hosing down the marble floors with water. This created a beautiful light that I tried to capture, utelizing what I’d learned earlier in the day. I tried and tested a lot, but managed to capture this before the workers finished for the day After shooting a lot of people in different work and everyday situations, I decided to go to Piazza San Marco to shoot portraits. I stayed for several hours. Just before I was about to leave, some musicians arrived and started playing at one of the elegant restaurants on the square. The female violinist caught my eye and I was fascinated by the lace on her dress. But even tough I spent a lot of time I found it difficult to find the right light and composition from the position I had underneath the marble collumms. I must have more than 30 pictures from this situation, but this is the one I am most happy with. Afterwards Nina showed me how I could have worked the scene in other ways, so maybe I need to return to Venice to shoot some more?

♦♦♦

profil NicoNikolaus Kim

For my entire photography “career” I have by far invested more in the quality of my equipment than in my ability to use it. But I do love great pictures and I wish I could take more of them myself, so I pulled myself together and subscribed to a photography workshop with Nina Rangoy in Venice. My expectations were pretty straight forward – learning more about the methodological part of taking photos – and the course description seemed to satisfy my needs. However having acquired most of my photographic knowledge from the study of various contemporary magazines, I still wondered how well I would fit into such a course. Very early during the welcome session which took place in this beautiful hotel in Venice, my respect rocketed into a full grown intimidation as quite a few of my fellow participants were very serious photographers indeed. At the end of course I have to say that it was a wonderful experience. What I did not expect is that when you have photography exclusively on your mind for four days in a row, you really immerse into the topics and methodologies and the quality of your output inevitably improves. I also learnt that people from different backgrounds and with very different skills can nonetheless support and inspire each other if it is carefully embedded into the right context and guidance. Thanks to Nina for gluing us so well together. The iconic travel picture of the gondolas in front the Isola di S. Giorgio Maggiore was a natural highlight to me as it was very methodical from composition to setup and it was also fun to use more extreme settings of my camera for the first time. I take it as a compliment that I was told the picture could be used for a typical postcard, as it speaks to the quality of the result. One of the most memorable statements from this workshop is “to work the shot”, which means not to give up too early but to take the time and patience to wait for this unexpected serendipitous moment to come sooner or later. I copied the idea of my bridge picture from a fellow colleague (credits to Lesley), but wanted to put something typical venetian into it. It took me nearly two hours and an endless number of people to pass by before I ended up with a picture that properly summarised my idea. My last picture to share was taken at the fish market in Venice. It more represents my usual way of photography which is marked by a journalistic or documentary approach to capture the right moment. What you don’t see in this picture is how busy and restless all of the remaining setting was with the unpacking, processing and sale of the fish around the corner. Next to the emphasis on composition, which was one of the focus topics of this workshop, I tried to emphasize on the contrasting emptiness of the perspective I had chosen. I had a wonderful time during the workshop in Venice. Many thanks to all my fellow photographers and to Nina for organizing it.

♦♦♦

profil TerjeTerje Bjørnseth

Jeg fotograferer det meste i det daglige (Polaroidblipfoto). Det blir det mye av de nære ting (trær og sånt i nærheten av heimen). Ønsket er vel å bli flinkere i «streetfoto», det er derfor jeg har deltatt på Nina’s workshops. Denne «presten» så jeg på den første runden i Venezia, jeg tror vi da var på vei for å spise middag. Jeg så ham med engang vi gikk ned fra en bro, på vei over ett torg. Og måten han sto og leste disse posterne, var ganske fin! Jeg gikk så jeg sto parallelt med veggen, synes det gir best utrykk!  Utsikt fra akademia broen?  Her var vi på vei hjem fra Markus plassen (Gørrtidlig). Solen begynte å komme opp på himmelen. Dette skapte ett meget fint lys! Dette er jo ett bilde med flere eksponeringer (HDR). Sammensettinga av eksponeringen er gjort i Photoshop. Det å være med på en Workshop med Nina Rangøy er en opplevelse, Og det å reise til Venezia, bare det er en opplevelse det også.

♦♦♦

profil PerPer Volledal

Street photography can be both easy and difficult. Easy because streets, houses and people are always there, available for you to shoot, but difficult because it is almost impossible to plan for what might happen. For me, a ‘proper’ street photography is in black and white, without the disturbance of colour. These photos are taken with a compact camera (small, light, and unobtrusive) using a so called Art-filter. The pictures are in a 16:9 format so that I can use them for video. None of them are adjusted in postproduction . The picture with the girl on the stairs was like a moment that just appeared.  There was a distance between her and me, and I spotted her through the passing crowd.  My first exposure was obstructed by heads of people so to avoid that I moved the camera up high for my next shot. This is the picture you see. When I shot picture number three she was already moving, and the moment was gone.

♦♦♦

profil ToreTore Johan Birkeland

Jeg har stått tidlig opp for å gå ut å fotografere en by som våkner til liv. Gatefeiere og søppelkjørere gjør jobben sin mellom folk som hastig går på jobb. En mørk, ung kvinne med musikk på ørene, går foran meg inn i et av de smale smauene. Ingen kommer bak oss. Men mot oss kommer en hvit kvinne – også hun i tilsynelatende målrettet gange. Plutselig skjærer hun over på motsatt side av smauet – mot den mørke kvinnen foran meg. Den mørke kvinnen får en skikkelig «dult» og skriker til. Jeg tenker at her er det snakk om gammelt uvennskap, alkoholpåvirkning eller «psykisk ustabilitet». Men den mørke kvinnen skjønner åpenbart med en gang at dette dreier seg om et angrep basert på hennes mørke hår og hudfarge. Hun blir forståelig nok kraftig provosert og løper etter angriperen og prøver å ta igjen. Min reaksjon er å skrike «Don’t fight!» og med det rammer jeg dessverre den mørke kvinnen. Den hvite kvinnen fremstår plutselig som «offer». Hun har gjennomført et angrep med moderat bruk av vold – neppe nok til å bli rammet av landets straffelov. Men som provokasjon har angrepet vært særdeles vellykket. Jeg har vært vitne til et overgrep, har tatt bilder, og tenker at den mørke kvinnen vil be meg om å bistå ved en politianmeldelse. Jeg prøver å gi uttrykk for medfølelse, men kvinnen haster bare videre. Hun har trolig erfart trakassering en rekke ganger og vet nok at en anmeldelse ikke vil gi henne «oppreisning».Jeg lurer på hva som drev den hvite kvinnen til et åpenbart rasistisk motivert angrep? Hvorfor våget hun å ignorere min tilstedeværelse? Oppfattet hun at jeg tok den mørke kvinnens parti? Vil hun gjøre nye overgrep? Jeg hadde gått ut for å nyte en fin morgen i en av Europas fineste byer og var blitt vekket av HATETS ANSIKT.

♦♦♦

10661616_1491498081133974_4016396185798490814_oKari Aasen

 

 

 

 

♦♦♦

Sven erikSven Godager

 

 

 

 

 

 

 

 

 

+There are no comments

Add yours

Theme — Timber
All contents © Nina Rangoy 2017
Back to top